I perioden 11.-14. august 2011 ble Langesundkonferansen og Fiskefestivalen avholdt i Langesund. Som eneste avis var det TA som dekket konferansen, og det var kysttorsken i Skagerak som var tema. Og hovedfokus var: Hvordan bevare og få opp bestanden av kysttorsk i Skagerak. Vernesoner ble diskutert, og de fleste går inn for vernesoner. Men det ligger liksom i kortene at vernesonen må opprettes i nabodistriktet, ikke der «jeg» fisker og henter mitt levebrød. I nevnte avis skriver Per Gjødingseter (medl. i Norges fritids- og småfiskerforbunds lokalforening i Telemark) i et leserinlegg 17. august: «Fiskarlagets bidrag på Langesundkonferansen var å framlegge en handlingsplan hvorav det framgikk at fiskerne burde få fiske mer skageraktorsk, og hvor en motsatte seg alle foreslåtte tiltak for å redde torsken».

Fiskarlaget må gå i seg selv. Dersom vi virkelig ønsker å bevare kysttorsken, må vi stole på solidariteten i det norske samfunnet. Vi må stole på at det jeg (den berørte fisker) ofrer (redusert fiske og dermed inntekt), blir erstattet/kompensert av fellesskapet. Det er ikke den enkelte fisker som skal redde kysttorsken, det er vi – sammen.