Da stormen kom

Da jeg fikk lese denne historien som svigerfar hadde skrevet, sa jeg til ham at den dramatiske hendelsen var til forveksling lik det Johan Bojer beskriver i boken Den siste viking. Jeg mente det var påfallende at det skulle være et så likt hendelsesforløp. Da jeg sjekket litt rundt Bojer’s historier, kom det frem at han ofte benyttet virkelige hendelser som han hadde hørt om. Den siste viking ble utgitt første gang i 1921, og dramaet som Per forteller om skjedde bare 30 år før det. Selv om Johan Bojer ga ut sin bok 90 år før Per, så hadde likevel Per intervjuet kolleger av de som opplevde dramatikken som du kan lese om under.

La meg starte med Per’s eget etterord til kapittelet i boken sin:

Denne historien er fritt gjenfortalt på bakgrunn av opplysninger jeg fikk av to eldre fiskere fra Langesund for ca. seksti år siden. De var allerede på den tiden i pensjonsalderen, men hadde ikke glemt den mirakuløse redningen av fire kolleger. Hendelsen fant sted omkring 1890, altså et par år før den voldsomme nordvest-stormen som overrasket hele fiskeflåten fra Langesund og distriktet og førte til at mange fiskere mistet livet på Langesundsbukta. 

Du kan for øvrig lese om denne stormen i Per M. Olsen’s bok Ramsalte historier som han ga ut i 2009. I den anledning ble han intervjuet av Varden, se her.

DA STORMEN KOM (forfattet av Av Per M. Olsen)

Svartbanken står oppblåst og uhellsvanger i vanninga idet dagslyset langsomt kommer sigende. Mot synsranden ligger havet blygrått. Den vesle seksgangeren klyver opp og ned over gammel dønning etter hvert som de to åreparene svupper i vassmålet og driver koggen framover. Ut over mot grunnene. Men antydning til vind er det ikke. Seilet henger dvaskt og dovent i masta og er ikke til hjelp i det hele tatt. På tilja står bakkeskuffene ferdig agnet. Hverken Eilert eller Jacob mæler et ord, bare drar i årene med seige tak, fullstendig synkront og nesten maskinmessig. Det er bare knirkingen fra tollegangene som bryter stillheten, sammen med bruset fra stemmen der den kløyver sjøen. Begge to gumler på en buss. Nå og da vender de ørlite på hodet og spytter over esinga.

Til lovart  kan de skimte grannebåten til Jens. Han og Ola kastet loss fem minutter tidligere og har karret seg noen kabellengder lenger utover. Ja, ja – må vel stryke noen torsketeiser over grunnene ennå. Har forresten fisket bra i hele høst. Tålig vær som det har vært i ukesvis. Og nå stunder jula til – er trast rundt hjørnet. Bare fjorten dager igjen til julaften, og byfolka skal sjølsagt ha seg koktorsk i hælja. På rad og rekke ligger skjælanglene lagvis i bakkeskuffen og venter på å bli sugd ned i sultne torskemager.

– Jæ likær ikke den mørke skyhausen der ute i sørvest, Eilert. Jacob gløtter skyndsamt framover idet han hiver seg på årene. – Tja, han er nå smul ennå, og ikke noe vind. Kunne trenge å kløye masta for å få et lite heng i seilfilla. Og utover bærer det i duvende drag over åpne havet, mens landet etter hvert huker seg sammen under nordhimmelen, disigfjernt og goldt. Snart går bakkene i sjøen på vante plassen ost-syd-ost av Stråholmen, to lange lenker – hver på 600 krok. Tar for lang tid å ro seg opp under land og fyre under kaffekjelen, trøyter i stedet tia med pilken, og en og annen torsk havner med et plask i fiskerommet midtskips. Gjelder å holde den levende – får noen ører mer for kiloen da.

Men det er tydelig at hverken Eilert eller Jacob liker seg noe særlig mens de stadig skotter sørover. Undersjøen har vokst seg noe større, og de kan se at det bryter tyngre over flu og grunn. Selv helt her ute kan de fornemme suset fra bårene når de møter berg og stein inn under land. Og hver sjø som smadres mot fjellet legger etter seg et skumhvitt belte. Men fremdeles er det nesten ikke aning av vind. Jacob og Eilert har knapt ro på seg, og det varer ikke lenge før de gjør opp pilkesnørene mens begge skotter bort på nærmeste linebøye, som dupper i sjøen kloss i nærheten. Jacob tar til årene og skåter seg ned mot bøyen, mens Eilert gjør seg klar til å dra inn den første bakka. Som på kommando har begge gjort «klart skip» liksom, uten at noen av dem har mælt ett eneste ord, har jo blitt vant til felles tak etter hvert. Når to mann har fisket sammen i årevis – ja, helt siden de gikk for presten, så skulle det da også bare mangle. Det er bare det at i dag setter de i gang med trekkinga langt tidligere enn vanlig.

Og ikke før spreller den første koktorsken på tilja, før situasjonen med ett forandrer seg. Først er krusningen bare som en svart rosse over sjøen, og vindpresset føles knapt merkbart mot ansiktet. I neste nå øker vinden på, og det tar til å skavle med små kvite topper over dønningene. Eilert har straks øket farta for å få bakka innabords, og Jacob skyver sterkere på årene. Og så med ett er uværet over dem. Den første kraftige rossa presser seg mot sida på koggen, som om en kjempehånd har lagt seg mot bordgangene. Trass i at Jacob skåter alt han makter, strammer bakkelina seg mer og mer. Det suser i lufta som om all verdens ville vetter har sluppet løs, og de langstrakte undersjøene er med ett blitt rene uhyrene med brekkende hvite skavler på toppen.
– Kapp lina! skriker Jacob gjennom stormen, og Eilert behøver så vidt å sette knivbladet inntil bakkelina, der den står spent som en fiolinstreng, innen den ryker av som om det skulle være hyssing. Hele tyngden av vinden legger seg mot spriseilet og truer med å kantre koggen. Da er Eilert med et par lange steg framme ved masta. Han griper rundt den og røsker til, så både mast og seil forsvinner over bord i rokket.

– Nå får resten stå til Vår Herre! skriker han, – for det her blir en seilas på liv og død. Dermed griper han rundt styreåra og gir tegn til Jacob at han må finne fram pøsen og begynne å øse, for frådende kammer stryker allerede langsmed esinga på begge sider og skvetter innabords. Men Jacob har forlengt forstått situasjonen og ligger allerede på kne på tiljene med pøsen i neven.

Hjemme i Strandgata står samtidig Margit – kona hans Jacob – og speider ut gjennom kjøkkenglaset. Har ikke hatt ro på seg siden mannen reiste på sjøen i dag. Og nå piper vinden hvislende ned gjennom skorsteinen. I Sundegapet går sjøen med hvite topper. Om litt kommer Henriette over. Det er bedre utsikt i vinduet hos hu Margit, og der blir de stående og vente. Vente på mennene sine som så mange ganger før. – Vi kan nok ikke regne med at de kommer ennå. Margit gløtter på stekeovnsdøra for å se om pepperkakene er stekt ferdig. Rusler så tilbake til vinduet igjen.
Skumdrivet over Langøyodden er blitt sterkere nå og synes kvitere mot den blygrå himmelen. De første båtene kommer sjoende inn Sundet med foss om baug. Men ingen av dem tilhører Eilert og Jacob, for den koggen kan de kjenne igjen på lang avstand. Etter hvert som vinden øker og regnet tar til å drive over kjøkkenglasset, øker uhyggesfølelsen. Men Margit og Henriette kan ikke gjøre annet enn å vente. Og sukke til Vår Herre.

Imens kjemper Jacob og Eilert en nesten håpløs kamp mot vind og vær. Det blåser nærmest råkuling på bukta med storm i kastene, og det vesle nøtteskallet av en båt formelig fyker innover, stundom på toppen av en veldig sjø med halve bånn synlig, og brekkende brått rullende langsmed esingene. For så i neste omgang å befinne seg  langt nede i bølgedalen, mens sjøen gror opp aktenom som kjempeuhyrer. Regnbygene som kommer i drivende flak, har forlengst nedsatt sikten betydelig, og land kan knapt øynes. Grannebåten til Jens og Ola er heller ikke å se. De fikk så vidt et glimt av den på en båretopp litt lenger inne før rokk og regn hyllet  den inn. Hverken Eilert eller Jacob snakker nå. Nytteløst ville det da også være, for selv de kraftigste rop ville blitt feiet bort i stormbygene. Tiljene flyter i bånn av koggen trass i at Jacob øser for livet, mens Eilert tviholder på styreåra der han sitter sammenkrøket på akterplikten med føttene presset mot bordgangene på begge sider. Plutselig kommer et kjempebrått brølende. Krummer seg faretruende kloss bak akterstemmen for så å brekke med voldsom kraft. Eilert lukker uvilkårlig øynene, men slipper ikke styreåra. Han kjenner det søkker i koggen i det vannmassene kommer fossende.

Det er blitt langt på dag allerede, og kort er den på denne tiden av året. Tar til å mørkne ved tre-tia nå innunder jul. Henriette er fremdeles hjemme hos Margit, og begge forsøker å muntre hverandre opp, men det går tregt både med praten og kakebaksten. Ungene har kommet hjem fra skolen og fått en matbit. Nå er de ute og bygger demning på lesida av huset. Hadde vel ikke til vanlig sluppet dem utendørs i et slikt grisevær, men ventetia blir liksom enda lenger når rollingene alt i ett spør etter pappa. Slår seg bedre til ro når de har noe å være opptatt av. Så får det heller bli klestørk over kakkelovnen etterpå.
Det tar til å mørkne mer og mer, og regnet blir også tettere, så tett at luren på Langøytangen tar til å ule. Klagende kastes lyden framover gjennom tykka og øker uhyggesfølelsen enda mer.
– Å trur’u, Margit? Hvis de ikke har fått karret seg i land nå, så skjønner ikke jæ åssen de ska greie det. Henriette knuger hendene forpint og forsøker å la være å se utover mot fyrodden, hvor det bryter hvitt og voldsomt. -Å, de kommer nok snart. Vi må ikke gi oss over. Margit svelger ned klumpen i halsen og prøver å få fram et lite smil. -Å, de kommer nok.

Langsomt løfter koggen seg opp av det frådende havet igjen. At den fremdeles flyter, er mer enn et under, men nå står vannet godt over tiljene. Jacob biter tennene sammen og øser av livets makt. Det er liksom ei lita løy bøy akkurat nå, så det finnes kanskje enda en sjangse. Innen stormen tar til igjen med full styrke, er koggen nesten lens. Jacob tar seg tid til å kneppe hendene et ørlite grann mens han løfter ansiktet mot himmelen i skymringa. Mot et forrevet skydekke og piskende, iskaldt regn. -Så får du ha takk da – også denne gangen. Amen.
Idet han senker hodet igjen og griper etter pøsen som han holder klemt mellom knea, ser han med ett at Eilert peker framover og forsøker å rope et eller annet. Han vender seg hurtig, griper tak om seiltofta og reiser seg halvveis opp. Mer er det ikke tid til, for gjennom rokket fanger øynene i samme nå en kantret kogg, det vil si – det er bare baugen som er synlig på toppen av en båre. Han får også et gløtt av to par kavende armer i gul oljehyre, slenger seg mot ripa på størbord side og griper nesten som i blinde ned i sjøen. Kjenner han får tak og merker samtidig at den andre griper om armene hans. Beina ryker i været og blir hengende under tofta. Det føles som om armene blir slitt tvers av, men så med et kraftig rykk, og hjulpet av en svær sjø, får han vippet mannen over esinga. Straks etter ligger han gispende i bånnvannet og hiver etter pusten, side om side med en til, for Eilert har også prestert det karstykke å få sin mann innabords. Plutselig kjenner de det hogger voldsomt under kjølen, idet de formelig bykser over den halvveis sunkne koggen.
Jens og Ola kommer langsomt til hektene igjen, for det er nettopp de to som nå på en forunderlig måte har blitt fravristet havet. Men fortsatt er fiskerne i en fortvilet situasjon, for uværet fortsetter med uforminsket styrke, og nå ligger båten også dypere i sjøen med fire mann ombord, og de svære bårene – sammen med den kraftige vinden skysser koggen stadig nærmere land. Ganske snart kan de høre dumpe drønn av brenninger som slår mot land. Styreåra måtte Sivert slippe under redningsaksjonen, men har heldigvis fått tak i en annen – forøvrig den siste som finnes ombord.

Plutselig brekker det voldsomt på begge sider, og i det samme øyner de steile fjellvegger og tårnhøye brått. I neste nå skrur koggen seg opp i ei ørlita vik, tipper både forover og sidelengs og tømmes for folk og tiljer og alt som er løst. Idet dragsuget trekker seg ut igjen, ligger fire forslåtte karer halvveis på stranda og halvveis ut i sjøen. Den neste bølgen skyller dem enda lenger innover, og mørbankede og fortumlede får de på mirakuløst vis karret seg unna havets fangarmer. De kan høre suget fra sjøen dra med seg tonnevis av stein utover, og aner også hvordan koggen splintres til pinneved mot berget.

De fire fiskerne kom fram til Langsund sent på kvelden. Gjennomvåte og forfrosne etter en seig marsj fra Jyplevik, der de ble skylt på land. Da de passerte åsen etter Sandvika, rausa en to-tre furuer utfor skrenten. I det karrige jordmonnet maktet de ikke å stå seg mot stormkastene.
Om kvelden hang det tett i tett med små klesplagg over komfyren både hos Margit, Henriette og de andre fiskerkonene, mens rådampen fylte kjøkkenet. Ved siden av hang også sjøklærne til fiskerne – dryppende våte og saltmettede. Og i byens forretninger drev folk med å gjøre i stand til juleutstilling.

 

Reklamer