Cabo Frio – jomfruturen

Per M. Olsen skriver i sin bok «Ramsalte historier» om sin tur som kokk på Cabo Frio’s jomfrutur over til USA i juni 1960:

– Kan du ta jobben som kokk? Har du kokt før? Vi seiler i morgen tidlig. Du skal få hjelp av stuerten herfra og til Dublin. Du skjønner vi er helt ute å kjøre, for kokken som mønstret på i går har stukket av, og vi får ikke seile uten kokk!

Det var rederiets inspektør som kom med denne tiraden, og ikke minst utfordringen, da vi sto på verkstedkaia i Langesund og betraktet nybygningen «Cabo Frio» pinsaften i 1960. Jeg var allerede mønstret på for en tur til USA via Irland og retur til europeisk havn. Hensikten var at jeg skulle få besøke et stort antall familiemedlemmer bosatt i Brocklyn og Boston, og bortsett fra en gammel tante hadde jeg aldri møtt de øvrige. Dette var derfor en enestående sjanse for meg. Reisen skulle ikke koste meg noe, men til gjengjeld skulle jeg assistere skipperen som en slags sekretær og ellers utføre forefallende arbeid. Dette med tilbud om kokkehyre kom som en total overaskelse og egentlig helt utrolig. Rederiet var imidlertid i et alvorlig dilemma, og siden jeg ikke var helt ukjent med matlaging, svarte jeg et optimistisk (og vågelig) ja takk.
– Da går jeg ut fra at jeg får vanlig kokkehyre, framholdt jeg overfor inspektøren.
– Gjør du en brukbar jobb, så er det i orden svarte han.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg på dette tidspunkt var ansatt som sekretær ved verkstedet, og ved å benytte hele sommerferien pluss et par ukers permisjon, fikk jeg tillatelse av bedriftens ledelse til å ta denne turen.

Skuta jeg mønstret på var relativt lita – knappe 1600 tonn dw. Det var et fryseskip, noe som også framgår av navnet «Cabo Frio» – det kalde kapp. Antall mann jeg skulle ordne kosten for, var faktisk så høyt som 28, men det var inklusiv garantimaskinist og en del av de ansatte ved verkstedet, som under overfarten skulle fullføre arbeider som ikke var helt ferdigstilt ved overlevering. Vi måtte garantert være på lasteplass i Dublin på en bestemt dato og klokkeslett, og derfor reddet jeg faktisk rederiet ut av en lei knipe da jeg sa ja til å bli «Chief Cook» i utenriksfart uten den aller minste godkjente utdannelse i den retning, noe som neppe ville blit akseptert i dag.

Grytidlig første pinsedag stevnet vi ut sundet, og samtidig hadde jeg funnet min plass i byssa mens jeg ble behørig instruert av stuerten om mine fremtidige gjøremål. Turen over til Dublin gikk greit og i stort sett smul sjø. Vi lastet inn frossen fårefilet for New York og stakk deretter raskt til sjøs. Alt vel så langt, men det varte ikke lenge før det ble andre boller. Knappe to døgn etter avgang kom vi inn i en kraftig storm i Atlanteren, og vi ble liggende «på været» som det heter i en hel natt og en dag med såvidt styrefart på skuta. Vi var kommet inn i et voldsomt uvær, og sjøfolk vet godt hvor høye og lange de enorme Atlanterhavssjøene kan være. Jeg hadde følelsen av at vi klatret oppover i en liten evighet innen vi satte baugen inn i den neste sjøen, som med bulder og brak brakk ned over baug og lukedeksler, mens restene smalt inn i overbygningen akter. Det var rett og slett et inferno mens det sto på som verst.

Samtidig oppsto det en betydelig lekkasje i kokkelugaren, og derfor ble jeg flyttet nesten helt opp på toppen av overbygningen og plassert i rederlugaren. Det var så langt fra noe dårligere tilbud, men bevegelsene ble jo mye større i den voldsomme stampinga og slingringa så høyt oppe. Den natta uværet var på det verste, våknet jeg av et kraftig brak ved at sofaryggen – som var skrudd fast i det aktre skottet  – ble røsket løs og havnet i motsatt retning i lugaren. Overbyningen ristet, og det lød liksom et stønn over hele skuta. Noe særlig mere søvn ble det ikke den natta, der jeg lå i køya med nevene knuget over kanten.

Foto fra photoship.co.uk

Kapteinen ombord var en erfaren skipsfører med mange år på baken i denne jobben, bl. a. som skipper på selfangere. Han var i konstant opposisjon med maskinsjefen. Sistnevnte hevdet kontinuerlig at vi holdt for stor fart framover (selv om vi nesten lå stille). Kapteinen på sin side, som var en skikkelig hardhaus, forsøkte gang på gang å øke farten, og like ofte kom chiefen farende opp på brua for å få ham til å senke omdreiningene på motoren.

Under slike forhold vil de fleste forstå at det ikke var enkelt å jobbe i byssa, og denne vedvarende kampen mot elementene i det opprørte havet fikk da også alvorlige følger. Vi skulle ha erter, kjøtt og flesk til middag, og selv om solid slingrerekkverk var montert på komfyren, og grytene i tillegg var surret fast med tau, var byssegutten så uheldig å få en god porsjon av innholdet i grytene over seg. Han ble stygt forbrent – særlig på lår og legger og hadde store smerter. Kapteinen beordret han straks innlagt på sykelugaren, og der tilbrakte også kapteinen det meste av tiden fram til New York for å pleie den skadede. Han sto i daglig kontakt med overlegen på «Queen Elisabeth».

Da vi etter ca. 10 døgn i sjøen ankom New York, ble «byssen» straks innlagt på sykehus. Der fikk kapteinen høre at en lege neppe kunne ha gitt ham bedre behandling. Senere fikk vi høre at den uheldige ikke fikk varige men etter hendelsen, selv om arrene etter ulykken var der.

Som leserne sikkert vil forstå, ble ikke min arbeidsbyrde noe mindre etter denne hendelsen. I tillegg hadde også messegutten store problemer med å skjøtte jobben sin, for han var nærmest konstant sjøsyk. Han var grønn i trynet hver enete morgen, og det var bare med stort besvær at han kunne gå kokken til hånde i det voldsomme uværet.

Vi ankom New York på selve St.Hansaften. Jeg var da lovet å få fri fra jobben i ca. en ukes tid, og da var det stuerten som måtte overta. Dette var imidlertid avtalt på forhånd, og jeg kunne derfor endelig komme i kontakt med min familie både i Brocklyn og Boston. Jeg skal ikke dvele nærmere ved dette, selv om det var en stor opplevelse for meg. Derimot kan jeg ikke unnlate å fortelle om hva som skjedde på bussturen fra New York til Richmond i South Virginia, der jeg skulle gå ombord i båten igjen. Det var et par stoppesteder etter avgang at det kom på en hvit amerikansk kvinne i 50-årene. Hun hadde blågrått hår, gullinnfattede briller og øredobber. Hun strenet straks bort i min retning, der setet ved siden av meg hadde vært ledig siden New York. – Good morning, sa hun smilende. – Nå var jeg virkelig glad for at jeg fikk sitte ved siden av deg. Jeg undret meg på dette og spurte hvorfor. – Ser du ikke alle de «niggerne» som er med bussen. Tenk om jeg hadde måttet sitte blant dem!

Jeg fikk straks avsky for dette kvinnemennesket, for de mørkhudede var da sannelig pent kledde og aktverdige mennesker de også, tenkte jeg. De samtalte rolig sammen og oppførte seg eksemplarisk. Typen ved min side kastet av og til olme blikk på dem og syntes øyensynlig at det var stor skam å måtte reise med samme buss som dem. Hun pratet nærmest ustanselig til meg om all denne svarte «elendigheten», utgydelser som jeg lot som jeg ikke hørte. Jeg ble etter hvert ganske kvalm av henne, og til slutt lot jeg som om jeg sov, og dermed hadde hun ikke annet å gjøre enn å holde kjeft.

Et par timer senere gløttet jeg på øynene i det bussen stoppet på en holdeplass og et par av de mørkhudede gikk av. Det var da jeg så min store sjanse, og i samme øyeblikk dro jeg ned kofferten fra bagasjehylla og kjappet meg forbi «uhyret». – Du sa du skulle til Richmond, og da skal du vel ikke gå av her, for det er enda et godt stykke vei igjen, utbrøt hun.
– Jeg skal ikke av, men ønsker å skifte plass, svarte jeg raskt, og dermed spradet jeg ut i midtgangen og fant et sete ved siden av en ganske vakker mørkhudet dame. Hun smilte vennlig til meg, mens «furien» på motsatt side antagelig trodde jeg hadde gått fra forstanden som valgte en «nigger» som reisefølge fremfor «Hennes Hvite Majestet». Mitt nye bekjentskap fortalte at hun skulle besøke sine foreldre i Richmond, og vi hadde forøvrig en meget hyggelig passiar under veis.

Da den gullinnfattede gikk av noen stoppesteder senere, la jeg hånden på skulderen til til mitt nye og sjarmerende reisefølge og smilte strålende til «hurpa» i det hun passerte meg. Hun på sin side steg demonstrativt av bussen med et hånflir om munnen og et drepende blikk.
….

Returen over Atlanteren foregikk i strålende sommervær og i smul sjø. Det var faktisk bare såvidt vi hadde vann på dekk. Jobben som kokk gikk sin vante gang, og det var naturligvis mye lettere å arbeide under slike værforhold, og nå var heller ikke «messen» grønn i trynet lenger. Det er imidlertid en sak jeg gjerne vil dvele litt ved, en opplevelse som har satt dype spor hos meg – også i ettertid.

Saken er den at det blant mannskapet var en ansatt i maskinen – jeg tror han var smører, som jeg hadde lagt spesielt merke til under overfarten fra Europa. Jeg så aldri at noen snakket til ham, og han gjorde heller ikke mine til å ta kontakt med de øvrige ombord. Da vi ankom New York hadde jeg skrevet ut pengeliste for kapteinen, for de aller fleste ombord skulle ha en aldri så liten landlov samme kveld. Jeg skrev opp alt fra 20-30 til 50 dollar på hver enkelt, mens smøreren kun ba om 1 – sier og skriver en dollar!

Jeg bestemte meg for å forsøke å innlede en samtale med mannen, som jeg antok var midt i tredveåra. Ved de første forsøkene, som mest handlet om vind og vær og maten ombord, fikk jeg bare enstavelsesord igjen. Vi hadde jo begge en jobb å gjøre, men så snart anledningen bød seg, tok jeg forsiktig kontakt med karen. Og så en dag skjedde det forunderlige da han ba meg bli med inn på lugaren og ta et glass øl. – Ja, det vil jeg gjerne. Hadde vært koselig med en prat, ymtet jeg frampå.

Vel på plass over for hverandre ved det lille bordet kom han fram med en halv flaske pils som han delte broderlig mellom oss. – Du lurte vel på hvorfor jeg bare ba om en eneste dollar da vi gikk i land i New York? spurte han. – Nei, løy jeg. – Hver enkelt får jo selv bestemme hvordan de vil bruke pengene sine.

Nå ble det plutselig helt stille i lugaren. Bare sjoet fra sjøen utenfor koøyet brøt stillheten, og slingringen fra skuta var knapt merkbar. Smøreren – vi kan jo kalle ham Ola, rensket halsen ørlite, og så kom det – nærmest fossende, som om han lenge hadde tenkt å betro seg til noen. Jeg forsto at jeg etter hvert hadde vunnet hans tillit, noe jeg satte stor pris på. -Her har jeg bankboken min. Den er det ingen utenforstående som har sett, og du må love meg å holde tett, understreket han. Jeg nikket samtykkende og tok ham for sikkerhets skyld i handa for å understreke at jeg var til å stole på.

I banken hadde han et anselig beløp, og da jeg sperret opp øynene over summen, fortsatte han: – Jeg har spart det aller meste av lønna mi gjennom mange år. Av natur er jeg ikke gjerrig, selv om nok mange her ombord og i andre skuter jeg har seilt med, nok vil mene det. I begynnelsen av min fartstid maste mange av mannskapet på at jeg  endelig måtte bli med dem på diverse pubrunder i de havnebyene vi var innom, men da jeg aldri lot meg friste, sluttet de til slutt å spørre meg. – Du skjønner det at min mor ble tidlig enke, og jeg er hennes eneste barn. I dag bor hun ganske dårlig i en eldre leilighet, og så snart jeg har spart nok, skal jeg bygge nytt hus til henne – og til meg selv da – når jeg ikke seiler.

– Det beløpet du har i banken burde vel være nok til nytt hus? hevdet jeg. – Jeg holder meg ajour med prisene på byggemarkedet, og jeg har tegninger klare til et hus på 80 kvadrat. Kanskje summen er stor nok, men jeg vil likevel seile fram til neste sommer, for alt skal betales kontant. Vi vil ikke ha gjeld å trekkes med, kom det kontant.

Ja, en skal ikke skue hunden på håra eller fanten på fillene, for han som gjennom mange år i utenriksfart ble betraktet som en gjerrigknark, var altså i virkeligheten en mann med et stort hjerte.

La meg så avslutte denne historien, som altså handler om langt mer enn storm i Atlanteren, med en negativ og en positiv hendelse.

Da vi ankom Rotterdam med frosne kyllinger i lasterommet, kom straks et par agenter ombord. Hvis det var noen som skulle mønstre av og dra hjem til Norge denne dagen, tilbød den ene av dem flyleilighet til samme pris som en togbillet. Jeg hoppet straks på tilbudet, for da ville jeg jo komme hjem til familien mye raskere. Det hadde seg nemlig slik at et norsk rederi, som også var eier av et flyselskap, hadde fløyet et helt mannskap ned til Rotterdam, og derfor var det ledige plasser på returen.

Da vi hadde kommet omtrent halvveis mot Fornebu, ble det alvorlig kluss med trykket i kabinen. Det resulterte i fryktelig øreverk for passasjerene – inklusiv meg selv. Det var flere barn med flyet, og de begynte å storgråte på grunn av smertene. Ja, det var faktisk også flere voksne som knapt greide å holde tårene tilbake. Piloten måtte da ta flyet atskillig lavere ned på resten av turen, og det hjalp noe, men etter landingen hadde jeg fortsatt mye smerter, og hørselen var helt elendig. Det bedret seg imidlertid ikke særlig mye selv etter 14 dager på landjorda, og jeg bestemte meg for å saksøke flyselskapet, men innen jeg rakk så langt, fikk jeg hørselen tilbake. Siden har jeg reist med fly ganske mange ganger til en rekke destinasjoner over store deler av verden, men fortsatt må jeg klemme på nesa og utligne trykket ganske ofte selv på korte flyreiser.

Som jeg tidligere har fortalt, ble jeg lovet full hyre da jeg på kort varsel påtok meg jobben som kokk for 28 mann. Jeg hadde neppe gjort noen særlig dårlig jobb, for da vi ankom Rotterdam var fortsatt hele besetningen i live! Jeg hadde imidlertid jobbet veldig mye overtid på reisen, og det skyldtes ikke minst at «byssen» ble skadet, og at «messen» var sjøsyk. Jeg fikk imidlertid ikke dekket overtiden av rederiet, og det kan jeg nok forstå, fordi jeg jo hadde hatt en uke fri i USA. Dette løste seg likevel på en helt spesiell måte.

Første dagen etter hjemkomsten begynte jeg igjen i min vanlige jobb på kontoret. Blant posten som hadde hopet seg opp, fant jeg innbydelse til en konkurranse fra selskapet Mc Gregor i Paris. Den gikk ut på å ta gode bilder av skip i storm som var utrustet med Mc Gregor lukedeksler. Tilfeldigvis var det slike luker på «Cabo Frio», og i det overhendige været hadde jeg sett mit snitt til å ta en del fotos fra brovingen idet fartøyet satte baugen inn i en kjempebølge, som deretter tordnet ned over lukene på dekket.

Fristen for å delta i konkurransen var nå bare 6 dager. Jeg fikk derfor fremkalt filmen i hui og hast, og spesielt to av bildene syntes jeg var midt i blinken. Jeg fikk ordnet to forstørrelser i 18 x 24, som var kravet, og sendte straks disse som ilpost til Paris. Det gikk noen uker, og jeg tenkte ikke spesielt mye på konkurransen. Men så en kveld jeg satt på kontoret og jobbet overtid, ringte min kone og fortalte at det var kommet telegram fra Paris med engelsk tekst om at jeg hadde vunnet 2. premie!

Kort fortalt resulterte det i at hele familien på fem ble invitert til Mc Gregors avdeling i Oslo, der vi ble behørig bevertet, fotografert og overrakt premien på tusen kroner! Dermed hadde jeg langt på vei også fått dekket overtidsarbeidet som kokk!

—————————-

Fra skipshistorie.net kan vi lese historikken til Cabo Frio som gikk ned utenfor Ibiza i 1982.